Perspektivmeldingen 2017 drøfter viktige utfordringer for videreføring av de norske velferdsordningene. Meldingen peker på utfordringer som strammere offentlige finanser og fortsatt tillit til demokratiet. En mulig løsning er økt sysselsetting, der tidlig innsats for å forebygge varig utenforskap og fremme et inkluderende lokalsamfunn, fremheves. En annen er økt effektivitet i offentlig sektor som krever prioriteringer, muligheten for ny teknologi og innovasjon i håndteringen av komplekse samfunnsutfordringer. Hvordan skolen kan utruste elever med kompetanse til å håndtere disse framtidsperspektivene, er et vesentlig spørsmål.
I denne artikkelen ønsker vi å rette oppmerksomheten mot innovasjon. Innovasjon er både noe elever skal lære og en tilnærming for å utvikle organiserings- og arbeidsformer i skolen.
Hvilke legale rammer må skoleeiere og skoler ha for selv å være innovative i møte med en mangfoldig elevgruppe som skal vokse opp til et framtidig samfunns- og arbeidsliv? Hvilke juridiske rammer må skolene ha for å kunne drive eksemplarisk læring slik at elever lærer gjennom skolens praksis og at skolens praksis ikke står i motsetningsforhold til det den ønsker å formidle av kunnskap, holdninger og ferdigheter?
Innovasjon har historisk vært forankret i skolen med mål om å stimulere økonomisk vekst, og har dermed hatt en sosialøkonomisk argumentasjon. De senere årene har en bredere definisjon fått innpass. Denne inneholder utvikling av entreprenørielle holdninger, ferdigheter og personlige egenskaper som motivasjon, initiativ, selvtillit, risikovilje og kreativitet.
Innovasjon i skolen handler om å utvikle og ta i bruk nye opplæringsmetoder, handlingsorientert materiell, nye prosesser eller organisasjons- og styringsformer for å oppnå bedre læringsutbytte og et bedre læringsmiljø.
Utviklingsprosjekter i skolen resulterer som regel i gradvise og mindre endringer som omverdenen ofte ikke legger merke til at er nyskapende. De små og gradvise innovasjonsprosjektene utfordrer i begrenset grad de legale rammene, men innenfor dagens regelverk kan selv mindre justeringer av praksis innebære lovbrudd. Et eksempel er opplæringsloven § 8-2 om «Organisering av elevane i klassar eller basisgrupper» som gjør det ulovlig å nivådifferansiere i mer enn 50 prosent av timene i et enkelt fag. Det er faglige argumenter både for og mot nivådifferensiering. Departementet har funnet det nødvendig å lage en egen veileder om organisering av elevene. Det viktige i denne sammenheng er å påpeke detaljreguleringen av skolenes handlingsrom, fremfor å ha tillit til profesjonsfelleskapets vurderinger og det felles ansvaret skolene og skoleeierne har for kvaliteten i skoletilbudet.
Radikal innovasjon kan ofte knyttes til teknologiske gjennombrudd som gir helt nye muligheter. En rekke skoler er i ferd med å utforske og utnytte mulighetene som ligger i bruk av nettbrett og annen teknologi. Teknologien har potensial for å løse opp den tradisjonelle kunnskapsformidlingen, og det er viktig at en ny opplæringslov gir skolene rom til å utvikle et skoletilbud tilpasset behovene til dagens og framtidens barn og unge. Framover vil vi nok se større grad av prosjektorganisering av opplæringen, med oppgaver som går på tvers av fag. Dette utfordrer blant annet bestemmelser om organisering og fag- og timefordeling.
Elevgrunnlaget er bredere og utfordringene mer komplekse enn noen gang tidligere. Tilstedeværelse av andre yrkesgrupper i skolen representerer alternative perspektiver. Opplæringslovens bestemmelse om personalet i skolen, virker lite inviterende på andre yrkesgrupper. Det er ingen tvil om betydningen av høyt kvalifiserte lærere i skolen. Det er samtidig viktig at skoleeier har mulighet til å ansette et personale med bred kompetanse og å bruke dette personalet slik det gir best utbytte for elevene.
Skolesektoren er et veletablert system med dype historiske røtter. Opplæringsloven med tilhørende forskrifter, lovfortolkninger og veiledninger målbærer etablerte sannheter som virker sementerende på virksomheten. Skoler og skoleeiere opplever regelverket som krav og begrensninger heller enn som muligheter.
Framtidens muligheter og utfordringer krever nye løsninger. Grenseoverskridende og komplekse samfunnsutfordringer, demografi og begrenset økonomisk handlingsrom forutsetter nytenking når etablerte arbeidsformer og løsninger ikke er tilstrekkelig. Det viktige spørsmålet er hvilke legale rammer skoleeiere og skoler trenger for å møte disse utfordringene og for å gi barn og unge nødvendig kompetanse til å beherske egne liv og delta i og utvikle framtidens samfunns- og arbeidsliv.
Trenger vi detaljerte regler der betydelige ressurser både hos lærere, skoleledere og skoleeiere blir brukt til å dokumentere at lover blir overholdt? Har skolen behov for detaljerte regler som bidrar til å fjerne fokuset fra de store spørsmålene om inkludering, skolemiljø og framtidas kompetansebehov? Eller trenger vi en opplæringslov som gjør utvikling av nye organiserings- og arbeidsformer til en normalordning og som oppfordrer til arbeidsformer der det samarbeides med aktører i lokalsamfunnet for å fremme bredere og dypere innsikt, forståelse og læring. En opplæringslov som gir tillit og frihet til å utforske og bruke profesjonelt og lokalt handlingsrom for å fremme likeverdig og tilpasset opplæring.