Opplæring etter opplæringsloven § 2-6
Hørende foreldre som får døve/hørselshemmede barn, stilles overfor mange store spørsmål, fra mange ulike bidragsytere. Da cochleaimplantat (CI) var noe som ble operert inn hos de fleste døvfødte barn, fikk foreldrene beskjed om å glemme alt som het tegnspråk. Her skulle det kun holdes fokus på talespråk. Man var redd for at tegnspråk skulle hemme talen. Hemmer tegnspråk talespråket?
Forskningsresultater viser at tegnspråk ikke hemmer tale, heller tvert i mot.
Et barn er heller ikke bare en «språkmaskin». Et barn er et lite menneske som en dag skal bli stor, og som skal kunne leve som fullverdig borger av samfunnet. Den psykiske helsen må også ivaretas.
Forskning viser at de barna med CI som har både tegnspråk og norsk som sine språk, har bedre psykisk helse enn de som kun kan norsk (Beate Øhre, 2017).
Når man velger å ha tegnspråk som et av sine språk i grunnskolen, så utløser det rettigheter etter opplæringsloven § 2-6. Rettigheter som gjør det mulig å bli deltager i et tegnspråklig nettverk. Elevene blir deltidselever ved Statpedsentra der de treffer likesinnede, og utvikler positiv identitet og et godt selvbilde noen uker i året. Der er de «normale» språkbrukere i et normalt språkmiljø der de ikke kommer til kort, men er fullverdige deltagere. Da døveskolene ble nedlagt, mistet hørselshemmede elever muligheten til å bli fullverdige kommunikasjonsdeltagere i grunnskolen.
Språklig diskriminering
I Utdanningsdirektoratets artikkel «Opplæring i og på tegnspråk – hørselshemmede i grunnskolen» står det at «foreldre kan ikke bestemme at barnet skal ha tegnspråkopplæring etter § 2-6 dersom det ikke følger av kommunens enkeltvedtak. Foreldre kan imidlertid bestemme at de ikke ønsker at barnet skal få tegnspråkopplæring, selv om PP-tjenestens sakkyndige utredning tilrår tegnspråkopplæring».
Foreldre kan ikke bestemme at barnet skal ha tegnspråk, men de kan bestemme at barnet ikke skal ha tegnspråk?
Her er det underforstått at tegnspråkopplæring er mindre viktig. Det er noe man kan få velge «på nåde».
Vet foreldrene at dersom de velger bort tegnspråk, så øker risikoen for språklig deprivasjon og dårligere mental helse hos barnet? (Glickman og Hall, 2018)
Sakkyndig vurdering for å kunne velge opplæring i og på tegnspråk etter § 2-6 må bort. Det er en selvfølge at hørselshemmede barn skal ha rett til å lære det eneste språket de vil kunne bruke 100% uanstrengt. Hørselstekniske hjelpemidler vil aldri kunne løse alle hørselsmessige utfordringer. Hørselshemmede elever som ikke kan tegnspråk vil i praksis være utestengt fra f.eks. større sosiale arrangementer i skolen fordi de ikke kan bruke tegnspråktolk som formidler det som kommuniseres fra scenen.
Når vi i tillegg vet at barnets psykiske helse, og faren for språklig deprivasjon øker, dersom tilgangen til tegnspråk mangler, så må det være en selvfølge at hørselshemmede elever får ha tegnspråk som et av sine språk.
Læreplaner for hørselshemmede
Opplæringsloven § 2-6 ble utarbeidet da døveskolene fremdeles eksisterte. Nå går de fleste hørselshemmede elever på nærskolen. Mange av elevene har gode høreapparater eller cochleaimplantat. Det er et viktig poeng at alle elever skal ha god klassetilhørighet. Dette gjelder også for hørselshemmede elever. Mange av dem kan fint følge klassens læreplaner i norsk, engelsk og musikk. Er det da nødvendig for alle å ha egne fagplaner for fagene norsk for hørselshemmede, engelsk for hørselshemmede og drama/rytmikk i stedet for musikk?
I artikkelen på Utdanningsdirektoratet nettsider, står det at «elever som benytter seg av retten til opplæring i tegnspråk må følge alle læreplanene for hørselshemmede. Dette er fagene tegnspråk, norsk, engelsk og drama og rytmikk».
Det må bli større fleksibilitet i valg av fagplaner. Læreplanen i norsk tegnspråk må være fast, men man må kunne velge læreplan for de tre andre fagene. Det er viktig at skolene ikke får muligheter til å overkjøre foreldrene fordi de prøver å spare penger. Foreldrene må ha siste ordet i denne saken. I utgangspunktet skal eleven tilbys alle fire læreplanene for hørselshemmede elever, så kan man heller velge bort en eller flere av dem etter behov. Det må også være mulig å evaluere underveis, slik at man kan endre mening underveis i skoleløpet.
Tegnspråkkompetanse
Hvem skal undervise hørselshemmede elever i norsk tegnspråk? Hvordan sikre at vedkommende har god nok kompetanse i språket han skal undervise i? Hvilken lærer ønsker vi skal undervise i norsk i grunnskolen? En som ikke er førstespråksbruker i norsk? Er det greit? Selvsagt er ikke det godt nok!
I grunnskolen er kravet for å undervise i et fag, at du har studert det i et halvt år.
30 stp for å undervise i norsk, og 30 stp for å undervise i tegnspråk.
Hvilken norsklærer starta på scratch da han begynte på sitt 30 stp-studie? Ingen ville godtatt at en russisk lærer som ikke kunne norsk før han starta på 30 stp., så fikk undervise i norsk på skolen. Dette er realiteten for hørselshemmede barn.
Kravet for å undervise i tegnspråk i grunnskolen må være førstespråkskompetanse + 30 stp. Først da kan man begynne å snakke om likeverdighet sammenligna med norskundervisningen i skolen.
Oppsummering
Det skal være en selvfølge at alle hørselshemmede og/eller førstespråksbrukere av tegnspråk, skal få opplæring i og på tegnspråk i grunnskolen.
Det må bli større fleksibilitet i valget av læreplaner for tegnspråklige elever, og foreldrene må her ha det siste ordet.
Førstespråkskompetanse i norsk tegnspråk er det viktigste kriteriet for å kunne undervise i faget.
