De siste 20 årene har dokumentasjonskravene økt som følge av flere elevrettigheter og erstatningskrav rettet mot skolesektoren. På mange måter er det ikke loven som skaper rapporteringsplikt, men skolesektoren selv, når det stadig etableres nye rutiner for skriftlig dokumentasjon. For eksempel krever enkelte skoler at faglærer skal dokumentere tidspunkt for samtaler om karakterer i fagene, det holder ikke med de skriftlige vurderingskommentarene og karakterene som allerede er registert. Dokumentasjon omkring fraværsvarsling er et annet godt eksempel. Norsk Lektorlag støtter selvsagt fraværsreglene, men varslingsrutiner er svært arbeidskrevende. Det ligger få eller ingen krav på elev/foresatte om å holde seg orientert om fraværsutviklingen, selv om alt legges ut elektronisk.
Frykten skoleeier og rektor har for elevklager skaper nytt byråkrati. Hele tiden skal man produsere dokumentasjon som kan bevise at elevene har fått alt de har krav på. Skoleeier har utformet de nye systemene slik at svært mye av rapporteringsjobben dyttes på oss som er ansatt for å undervise. Selv om jobben vår er å sørge for at elevene lærer det de skal, skal vi drive faglig-pedagogisk arbeid. Slik det er nå skaper de nye rettighetene merarbeid som reduserer elevenes læring.
Selv om svært få saker havner i retten, blir lektorer og lærere allikevel presset av skoleeier. Vi kan vel bare sørge for dokumentasjon – for sikkerhets skyld. Nye regler har formelle krav til hvordan vi utformer planer, hvordan vi setter karakterer og hvordan vi følger opp elevene. De nye dokumentene skal nemlig kunne brukes i retten hvis elever eller foreldre klager. Før kunne vi snakke med elever og foreldre, og løse problemene der og da. Nå kreves det skriftlige referater og rapporter. Tiden må vi ta fra faglig og sosial oppfølging av elevene. Samvittighetsfulle lærere ønsker det beste for elevene sine, vi strekker oss så langt vi kan for å oppfylle elevenes rett til opplæring. Men nye skjemaer og formularer har ikke kommet med økt arbeidstid eller overtidsbetaling. I annen offentlig forvaltning fører økt arbeidspress gjerne til køer og ventelister, i skolen er det læreren som er strikken.
Elevene taper mer enn de vinner når konsekvensen av nye rettigheter er at læreren får mindre tid til å undervise. De stadige dokumentasjonskravene reduserer handlingsrommet i profesjonsutøvelsen. Lektoren står midt oppe i motsetningen mellom rettssikkerheten som et gode og rettsliggjøringen som en plage. Skoleeier skal håndtere elevenes rettigheter, men har samtidig et ansvar som arbeidsgivere. At vi som er ansatt får bruke tiden vår til kjerneoppgaven – undervisning – er ikke lenger en selvfølge. Skoleeier organiserer på en slik måte at vi presses til å rapportere stadig mer fremfor at vi får utøve skjønn og skriftliggjøre det vi selv mener er nødvendig. En hovedoppgave for Opplæringslovutvalget må være å sørge for balanse mellom elevrettigheter og undervisningspersonalets muligheter til å prioritere faglig arbeid og utøve skjønn.