Ny skole – nytt språk
Tenk deg at du er 15 år og nettopp har flyttet til et nytt land. Landet du er født og oppvokst i, var ikke lenger trygt, så familien ble tvunget til å flytte. Du har gått mange år på skole og hadde mange venner der du kom fra. Du elsker å lese og skrive, og du synes det er spennende med naturfag og matematikk. Du er nysgjerrig og liker å lære. Nå sitter du i et klasserom fylt av ukjente elever som snakker et språk du ikke kan. Læreren smiler og snakker til deg, men du forstår lite av det han sier. Han tror du nesten ikke kan lese, men det stemmer ikke. Hjemme leser du tykke bøker, og du skriver dagbok og små noveller. Det er bare at språket her er nytt, og bokstavene er ukjente. På skolen tror de du har svake kunnskaper i naturfag og matematikk, men på den gamle skolen var du best i klassen i realfag. Du kan så mye, men du får ikke vist det til noen fordi alt må uttrykkes på et språk du ikke kan. Du har gjennomført en kartleggingsprøve, men den foregikk også på det nye språket, så hvordan kan du få mulighet til å videreutvikle dine kunnskaper?
Kan du ikke si det på norsk, kan du det ikke
Eksempelet over er satt på spissen, men mange nyankomne elever i Norge opplever dessverre at kunnskapen de har med seg, ikke blir anerkjent fordi de ikke kan uttrykke den på norsk. Det er et viktig pedagogisk prinsipp å ta utgangspunkt i elevenes forkunnskaper, men hvordan kan vi bli kjent med elevene og deres kunnskaper hvis de ikke har mulighet til å uttrykke seg på et språk de behersker? Mange elever blir sittende og vente på å lære fagstoff i lang tid mens de opparbeider seg tilstrekkelige norskkunnskaper til å kunne følge fagundervisning på norsk. Resultatet kan være at dyktige og motiverte elever mister verdifull læring og blir liggende etter i fag der de kunne hatt stor framgang.
Tospråklig fagopplæring er nødvendig
For at nyankomne elever skal få utbytte av opplæringen i alle skolens fag, er de avhengige av ekstra språklig støtte. De trenger intensiv og tilrettelagt norskopplæring med spesiell vekt på hva som kjennetegner språket i de ulike fagene. Det tar imidlertid lang tid å opparbeide seg så gode norskkunnskaper at de kan fungere som redskap for læring i alle fag. Derfor er det viktig at elevene samtidig har mulighet til å benytte seg av morsmålet eller et annet språk de behersker godt, slik at faglæringen ikke stagnerer mens de arbeider med norskferdighetene.
Rett til særskilt språkopplæring
Opplæringslovens §§ 2-8 (grunnskolen) og 3-12 (videregående opplæring) gir alle elever med annet morsmål enn norsk og samisk rett til særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den ordinære opplæringen. Om nødvendig har slike elever også rett til tospråklig fagopplæring, morsmålsopplæring eller begge deler. Videre står det at dersom kommunen selv ikke har egnet undervisningspersonale, skal de «så langt mogleg» legge til rette for annen opplæring tilpasset forutsetningene til elevene. Slik opplæring kan for eksempel være tospråklig fagopplæring over nett, bruk av tospråklig støttemateriell eller tilpasset undervisning av en kompetent andrespråkslærer.
Formuleringer som «om nødvendig» og «så langt mogleg» i lovteksten gir inntrykk av at denne gruppens rett til å få «likeverdige muligheter til læring og utvikling» (jf. Overordnet del av læreplanen) ikke er like viktig som for andre grupper. Det er positivt at lovparagrafene åpner for utøvelse av faglig skjønn, og at det tas hensyn til lokale forhold. Samtidig er det viktig å sikre at kommunenes handlingsrom kommer elevene til gode, og at nyankomne elevers mulighet til likeverdig opplæring ikke er prisgitt kompetanse og engasjement hos den enkelte kommune.
Store forskjeller i opplæringstilbudet til nyankomne elever
Heldigvis foregår det mye godt arbeid med nyankomne elever i Norge. Mange kommuner har gode rutiner for kartlegging som sørger for at elevenes forkunnskaper og språk blir anerkjent og brukt som utgangspunkt for opplæringen. Og mange steder får nyankomne elever god tilpasset opplæring i trygge omgivelser av dyktige lærere med relevant kompetanse. Problemet er bare at det ikke er slik overalt. Hva slags opplæring de nyankomne elevene får, avhenger i stor grad av hvilken kommune de bor i, og hvilken skole de går på. I rapporten Evaluering av særskilt språkopplæring og innføringstilbud (Rambøll 2016) kom det fram at det er svært ulik praksis når det gjelder både organisering, innhold og omfang av den særskilte språkopplæringen i Norge. I tillegg er kartleggingspraksisen svært ulik, og andrespråkskompetansen blant de som underviser og kartlegger gruppen er varierende. En tydeligere lovtekst som sikrer alle elever som har behov for det, rett til tospråklig fagopplæring og morsmålsopplæring, er å gi alle elever likeverdige muligheter til læring og utvikling uavhengig av deres forutsetninger.
Hvordan sikre likeverdig opplæring for nyankomne elever?
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har sendt innspill til Opplæringslovutvalget. De ønsker å endre ordlyden fra «Om nødvendig har slike elever også rett til tospråklig fagopplæring, morsmålsopplæring eller begge deler» til «Ved behov skal særskilt språkopplæring også innebære tospråkleg fagopplæring og morsmålsopplæring.» NAFO mener denne omformuleringen vil styrke rettighetene til elevene som virkelig har behov, samtidig som det åpner for faglig skjønn. Behovet for særskilt språkopplæring skal avgjøres ved hjelp av kartlegging slik som i dag. NAFO savner imidlertid tydeligere sentrale føringer for kartlegging, herunder hvordan kartleggingen skal foregå, hvilke kartleggingsverktøy som er anbefalt, og hvem som skal utføre kartleggingen. Samtidig er det viktig å presisere at nyankomne elever er en gruppe som har behov for tospråklig fagopplæring, og at den første lese- og skriveopplæringen bør skje på et språk eleven behersker godt, fortrinnsvis morsmålet. I tillegg mener NAFO det bør stilles krav til relevant kompetanse hos dem som underviser og kartlegger nyankomne elever.
Les NAFOs innspill til endringer i opplæringsloven.
