Fylkesmennene rapporterer om flere henvendelser fra barn, foreldre, skoler og barnehager som ber om hjelp til å løse mobbesaker etter at lovendringen trådte i kraft i 2017. På den annen side er jo en av målsettingene for lovendringen at terskelen for å melde fra om mobbing skal bli lavere, slik at vi får alle saker frem i lyset. Da kan ingen se en annen vei.
Mobbing kan være ødeleggende for barn og unge som blir utsatt for det; både for deres psykiske helse og fremtidige utdanning. Derfor har Utdanningsforbundet støttet endringene i kapittel i 9A i opplæringsloven. Vi har støttet den nye aktivitetsplikten i § 9 A-4, som forplikter alle som arbeider i skolen til å gripe inn ved mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø. Vi har også støttet § 9 A-5 i loven, som skjerper aktivitetsplikten der det er mistanke om eller kjennskap til at en ansatt ved skolen utsetter en elev for mobbing eller krenkelser. Det er et alvorlig brudd på tilliten som både elever, foreldrene og samfunnet skal kunne ha til voksne som arbeider i skolen. Lærerprofesjonens etiske plattform forplikter lærere og ledere til å handle for å fremme barns beste. Denne forpliktelsen handler ikke minst om å verne barn og elever mot mobbing og krenkelser.
Selv om Utdanningsforbundet tror at den nye loven kan bli et godt verktøy for å sikre alle elever trygge og gode læringsmiljø, ser vi noen utfordringer. Nedenfor vil vi peke på noen eksempler på utfordringer vi mener opplæringslovutvalget bør drøfte. Disse eksemplene er basert både på enkeltsaker og på tilbakemeldinger fra medlemmer og tillitsvalgte.
For det første ser vi at «krenkelsesbegrepet» i loven er en utfordring. I forarbeidene er krenkelsesbegrepet definert slik:
«Departementet understreker at mobbing, vold, diskriminering og trakassering er tatt inn som eksempler på krenkelser, og at dette ikke er en uttømmende oppramsing. Begrepet krenkelser omfatter direkte handlinger og verbale uttrykk rettet mot eleven, for eksempel hatytringer. I tillegg omfatter begrepet mer indirekte krenkelser som utestenging, isolering og baksnakking. Begrepet krenkelser skal forståes vidt. Det er likevel ikke slik at enhver kritisk ytring eller uenighet mellom elevene er ment å være omfattet. Det er en del av skolens samfunnsmandat å lære elever å tenke kritisk og til å kunne akseptere og respektere ulike meninger og overbevisninger.»
Utdanningsforbundet mener det er nødvendig med en grundigere diskusjon av grensene mellom hva som er en krenkelse og hva som er kritikk, uenighet eller grensesetting som elevene må tåle. Slik loven er utformet, er det elevens opplevelse som er avgjørende for om eleven har et trygt og godt skolemiljø. Fordelen med dette er at skolen må ta elevens opplevelse på alvor, og ikke kan unnlate å følge opp gjennom å forsøke å overprøve elevens opplevelse.
På den annen side erfarer Utdanningsforbundet gjennom enkeltsaker at elever og foreldre anfører at eleven er krenket i tilfeller der læreren mener kun å ha satt en grense for eleven eller har kommet med kritikk som læreren mener eleven bør tåle. Når det varsles om opplevelse av å være krenket, kan det ikke legges automatisk til grunn at krenkelse faktisk har funnet sted. Det må undersøkes og legges til rette for både kontradiksjon og dialog. Dette er komplekst og vanskelig, men helt nødvendig. Utdanningsforbundet mener at slike innledende prosesser når det varsles bør omtales bedre, og kanskje mer avklarende, for eksempel i rundskrivs form, enn det som er tilfellet i dag.
Når det subjektive krenkelsesbegrepet kobles til rektors varslingsplikt, forsterkes utfordringene. I henhold til opplæringsloven § 9 A-5 må rektor varsle ved mistanke om eller kjennskap til at en annen som arbeider på skolen utsetter en elev for krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Utdanningsforbundet stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig at rektor i alle saker skal varsle der det foreligger en «mistanke» om at en ansatt krenker en elev. Vi ser eksempler på at rektorer etter anklager om at lærere har krenket elever, varsler skoleeier umiddelbart, uten å undersøke saken, jf. opplæringsloven § 9 A-4 tredje ledd. En slik praksis mener vi utfordrer de ansattes rettssikkerhet, og dette skaper en del uro blant lærere. I andre personalsaker har rektor mulighet for å gå dypere inn i saken før hun varsler til skoleeier. Utdanningsforbundet etterlyser mer rom for skjønn i slike saker.
Loven har i tillegg fått en ny håndhevingsordning for oppfølging av aktivitetsplikten. Eleven eller foreldrene kan melde en 9 A-sak direkte inn for fylkesmannen etter at saken er tatt opp med rektor først, jf. opplæringsloven § 9 A-6. Hvilken status har læreren i saken som fylkesmannen skal behandle? Er læreren «part» etter forvaltningsloven, eller har læreren «rettslig interesse»? Utdanningsforbundet mener at det finnes 9 A-saker hvor læreren burde ha fått status som «part» etter forvaltningsloven, og hvor læreren burde ha fått innsyn i saksdokumentene. Vi mener at opplæringslovutvalget bør drøfte spørsmålet om lærerens rettslige status i saker etter § 9 A-5.
Utdanningsforbundet er opptatt av at elevenes skolemiljø og lærernes arbeidsmiljø henger sammen; det er ikke et enten – eller. Derfor må vi klare å utvikle gode læringsmiljø for elevene samtidig som lærernes arbeidsmiljø og rettsikkerhet ivaretas. Dette handler ikke bare om regelverk, men i høyeste grad om å utvikle god praksis. Utdanningsforbundet mener at lovendringer bare er ett av flere virkemidler for å sikre at elevene får et trygt og godt skolemiljø. Systematisk arbeid med relasjoner og oppmerksomhet på holdninger og verdier i skolemiljøet er også nødvendig. Det krever tillit til, og handlingsrom for lærere og skoleledere. Det krever også ressurser og kompetanse å arbeide med mer sammensatte elevgrupper. Ingen elever er like, og alle elevgrupper har forskjellig dynamikk. Arbeidet mot mobbing og trakassering må pågå hver dag, hele året. Vi kan ikke hvile når vi vet at mobbing ødelegger livene til så mange barn og unge.