Læring i endring
Synet på hvordan vi lærer er i endring. Synet på hva elever i norsk skole skal lære på skolen er også i endring. Akkurat disse endringene skjer imidlertid ikke så fort. Dette står i sterk kontrast til endringstakten i utviklingen av digitale læringsmidler. Mulighetene for skoleeiere til å ta i bruk digitale læringsmidler i form av både maskinvare og programvare er nærmest uendelige, og valgmulighetene blir bare flere. Denne forskjellen i endringstakt kan gi seg utslag i konsekvenser for personvernet.
La meg bare først avskrive en standhaftig myte; personvern og digitalisering er ikke motpoler. Tvert imot innebærer digitalisering på mange måter bedre informasjonssikkerhet og personvern. Eksempler på dette er tilrettelagte innsynsportaler hvor elever og foresatte kan få oversikt over hva skoleeier har lagret av opplysninger om dem. Når det gjelder informasjonssikkerhet muliggjør digitaliseringen en mer presis tilgangsstyring slik at bare de som har saklig grunn til å ha tilgang til personopplysninger har slik tilgang.
Læringsanalyse utfordrer personvernet
Det er likevel en forskjell på digitalisering og effektivisering av prosesser som er kjente og som vi kan ha en viss kontroll over, og det å ta i bruk verktøy som vi ikke har forutsetning for å overskue konsekvensene av. Jeg tenker da spesielt på læringsanalyse.
Tilhengerne av læringsanalyse har mange gode argumenter for hvorfor vi bør ta i bruk dette i norsk skole. Jeg er også helt sikker på at hensiktene er gode. Å skape læring som er skreddersydd til den enkelte elev er et eksempel på både et argument for bruk av læringsanalyse og at det er en god hensikt bak. Fra et personvernperspektiv er det imidlertid en utfordring at for å få til dette er det nødvendig å innhente, lagre og analysere store mengder detaljerte opplysninger om elevens adferd på og utenfor skolen. Med «opplysninger om eleven» snakker vi ikke om bare resultater på prøver lengre. I vår digitale verden dreier det seg om alle digitale spor som eleven etterlater seg ved bruk av digitale hjelpemidler; ferdige og halvferdige arbeider og produksjoner, metadata om arbeid (når, hvor, hvordan, hvor lang tid, etc.), kommunikasjon med lærer og andre elever eller filming og lydopptak på skolen og hjemme, for å nevne noe.
Utviklingshastigheten på dette området er høy, og mange verktøy for å utføre læringsanalyse finnes allerede. Regelverksutviklingen på området står i sterk kontrast til dette tempoet. Opplæringsloven er fra 1998. Det var det året Google ble grunnlagt. 20 år etterpå er «google» et verb, mens ord som reflekterer den digitale hverdagen i skolen er helt fraværende i det regelverket som skal sette en ramme for hele opplæringssektoren.
Vi trenger en ny opplæringslov
En ny opplæringslov er absolutt på sin plass. Valg av verktøy som skal gjøre skolehverdagen relevant og interessant for elevene skal også tas. Teknologiselskapene har imidlertid ikke noen egeninteresse i å sette grenser for hvor langt inn i privatsfæren til elevene de digitale verktøyene skal gå. Det er valg som vi som samfunn må ta. Hvis ny opplæringslov kommer på plass uten at vi har bestemt oss for hvilken retning norsk skole skal ta på dette området, så legger vi beslutningen i teknologiselskapenes hender.
Opplæringslovutvalget har en spennende jobb med å komme med forslag til hva i skolen som skal være regelstyrt og hva som kanskje bør løses på andre måter. Jeg håper utredningen som Opplæringslovutvalget leverer kan danne grunnlag for en konstruktiv debatt om hvilke retningsvalg vi som samfunn skal ta for skolen i en digitalisert hverdag. Et av mange retningsvalg er bruk av læringsanalyse.
Det er på det rene at læringsanalyse brukt til sitt fulle potensiale utfordrer barn og unges personvern. Det er derfor nødvendig å foreta en vurdering av personvernkonsekvenser ved bruk av denne type verktøy. Jeg mener det må settes noen grenser for hvor langt skolen kan gå i sin analyse av elevene adferd. Morgendagens barn skal også kunne skape sitt «selv» ved å kunne beholde et skille mellom de ulike rollene de har. De skal også kunne ha privat kommunikasjon og bruke digitale hjelpemidler i tillit til at de har sin rett til privatliv i behold.
